Publisert i «Barn i Norge 2018: Ung og psykisk syk». Oslo: Voksne for barn.

Syv prinsipper og tjueni grep for et psykisk sunnere Norge

Arne Holte

Professor emeritus i helsepsykologi, UiO. Tidligere assisterende direktør i Folkehelseinstituttet. www.arneholte.no

Regjeringen har lovet oss en opptrappingsplan (OTP) for barn og unges psykiske helse (Regjeringen, 2018). Kommunene arbeider med å lage psykiske helseplaner for barn og unge. Begge trenger et forebyggingsfaglig fundament. Begge trenger en verktøykasse med tiltak. Det er det du får i denne artikkelen; syv forebyggingsfaglige prinsipper som bør ligge til grunn for enhver plan for å fremme barn og unges psykiske helse og forebygge psykiske lidelser, tjueni konkrete grep som samlet vil gi oss et psykisk sunnere samfunn for barn og unge. Alle tiltak er, så langt det er mulig, vitenskapelig dokumentert.

Egenrapporterte psykiske helseplager har økt dramatisk blant unge de siste tetti år – særlig blant unge kvinner (Bakken, 2016; Folkehelseinstituttet, 2017). En like dramatisk økning finner vi i depresjon og angstlidelser behandlet i psykisk helsevern (Reneflot m.fl., 2018). Liknende utviklingstrekk finnes i Sverige og Finland (Socialstyrelsen, 2017; Kohronen & Kohronen, 2018). Kanskje reflekterer dette større åpenhet om psykiske helseproblemer. Kanskje reflekterer det endringer i behandlingstilbudet. Vi vet ikke, men vi kan ikke utelukke at det har skjedd en reell økning av angst og depresjon blant unge i befolkningen.

Likevel, bruker Norge fortsatt nesten hele helsebudsjettet for psykisk helse på å kurere og rehabilitere etterat psykisk sykdom har oppstått. Vi bruker nesten ingenting på å hindre at psykisk sykdom oppstår. En dag må dette snu. Jeg ser for meg en dag når landet bruker like mye penger på redusere antall nye tilfeller av psykisk sykdom, som vi i dag bruker på innsats etterat sykdom har oppstått. Tenk: Like mye på å styrke psykisk helse og forebygge som på behandling!

La meg si det med en gang. I dag er det kommunen, ikke staten, som kontrollerer alle de viktigste forebyggingsarenaene; helsestasjonen, barnehagen, skolen, SFO, fritidsarenaer, PPT, oppfølgingstjenesten, barnevernet, bydelspolitiet og førstelinjehelsetjenestene (Lov om folkehelsearbeid, 2011). Det kan gi nærhet og lokal tilpasning. Men, det er også grunnen til at forskjellene mellom kommunene i satsing på barn og unges psykiske helse er så store og øker. God forebygging er rett og slett avhengig av hvilken kommune du bor i. Det er ikke bra.

I 2016 ba Stortinget Regjeringen om å legge frem en strategi for barn og unges psykiske helse, som skulle være helhetlig, gå på tvers av sektorer og omfatte både psykisk helsefremmende, sykdomsforebyggende og kurative initiativ. Regjeringen leverte på dette høsten 2017 (Departementene, 2017). Norge fikk igjen en strategi for god psykisk helse, denne gangen undertegnet av syv ministre – og den omfattet også voksne. Det hadde vi ikke hatt siden 2008 da Opptrappingsplanen (OTP) for psykisk helse utløp (St prp nr 63, 1997-98).

Men Stortinget ba regjeringen om mer. De ba dem følge opp med en økonomisk forpliktende opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse (Stortinget, 2015-2016). Den forrige opptrappingsplanen kostet rundt 30 milliarder friske 1998-kroner over 10 år. Et grovt anslag for hva en ny opptrappingsplan for barn og unge bør koste, vil trolig ligge et sted rundt 3-4 milliarder, altså ca. en tiendedel av hva den forrige kostet. Da har vi tatt hensyn til at den forrige planen omfattet både voksne og barn og gikk over ti år. Men også at den primært var innrettet mot spesialisthelsetjenestene, mens den nye skal være helhetlig og omfatte både helsefremmende og forebyggende tiltak i alle relevante sektorer. På dette har regjeringen fortsatt ikke levert (Holte, 2018). I regjeringens forslag til budsjett for 2018 finnes ikke en krone til OTP for barn og unges psykiske helse – heller ikke til forberedelse av den.

 

OTP 1999-2008 var en suksess. Skal den nye OTP bli like vellykket, bør antakelig de fire suksessfaktorene fra den forrige videreføres: Grundig forberedelse (Se St.meld. 25, 1996-97), målbare kvantitative mål, øremerkede midler og godkjente planer for å få utløst midlene (NFR, 2009).

 

Ytterligere to forhold bidro til at OTP 1999-2008 ble en suksess. Den bygget på tydelige verdier og på faglige prinsipper slik både Patel og medarbeidere og WHO anbefaler (Patel, m.fl., 2013; WHO, 2007). WHO gir følgende sjekkliste for nøkkelprosessene som bør ivaretas når man utvikler en psykisk helsepolitikk i et land: (1) Samle informasjon om psykiske helse behov og tjenester, (2) Samle inn kunnskap om effektive strategier, (3) konsultere og forhandle, (4) utveksle erfaringer med andre land, (5) formulere visjoner, verdier, prinsipper og mål, (6) bestemme innsatsområder og (7) identifisere viktige roller og ansvar. Regjeringens nye strategi gjør knapt noe av dette. Hver for seg er mange av tiltakene gode og etterlengtet. Det er fint at annonserte tiltak på psykisk helse nå er samlet i et felles dokument. Det er også bra at vi har en helseminister med evne til å gjennomføre. Likevel ligner strategien samlet sett mer på en bunke forslag som allerede lå i skuffene hos de syv ministrene som har undertegnet den, enn på en gjennomtenkt og målrettet politikkutvikling slik WHO anbefaler. En økonomisk forpliktende OTP for barn og unges psykiske helse må på en helt annen grad bygge på faglige prinsipper og kunnskapsbaserte tiltak (Holte, 2017b).

 

Syv prinsipper – faglig fundament for en forebyggende psykisk helseplan

Vi skal selvfølgelig ha hjelp når vi er syke. Men langtidseffektene av de kurative tiltakene innen psykisk helsevern er dessverre fortsatt svakere enn det vi ønsker (Cipriani m.fl., 2018; Cuijpers m.fl., 2010; Jorm m.fl., 2017; Weisz m.fl., 2017). De er heller ikke så kostnadseffektive som vi kunne ønske (Maljanen m.fl., 2016). Særlig nedslående blir det når vi ser på tilbakefallsratene for de vanligste tilstandene (Judd m.fl., 1998; Fergusson, Boden, & Horwood, 2007) og når vi ser behandling i et samfunnsøkonomisk perspektiv (Andrews m.fl., 2004). Samfunnsmessig skal det svært lite til for at psykisk helsefremmende og sykdomsforebyggende initiativ blir betydelig mer lønnsomme enn kurative (Brent m.fl., 2015; Brugha m.fl., 2011; Cuijpers m.fl., 2008; Knapp, McDaid & Parsonage, 2011; McDaid m.fl. 2017).

Nedenfor presenterer jeg syv faglig funderte prinsipper som en psykisk helsefremmende og sykdomsforebyggende OTP for barn og unges psykiske helse bør legge til grunn enten den er statlig eller kommunal. Med psykisk helse mener jeg evnen til å regulere følelser, tenke fornuftig, styre sin adferd fleksibelt, mestre sosiale utfordringer og trives. Med forebygging mener jeg tiltak og initiativ som settes inn før folk blir syke eller alvorlige psykiske helseproblemer oppstår, og som reduserer antall nye tilfeller av sykdom eller alvorlige problemer Med kurative tiltak mener jeg tiltak vi setter inn etter at sykdom eller alvorlige problemer har oppstått (Mrazek & Haggerty, 1994; Cuijpers m.fl., 2009).

Prioriter de psykisk helsefremmende tiltakene! Vi bør lære av suksessen vi har oppnådd innen somatisk helse. Spedbarnsdødelighet, hjerte-kardødelighet, hjerneslagdødelighet, dødelighet av flere kreftsykdommer, trafikkdødelighet, tobakksrøyking, alkoholkonsum blant unge, ja til og med karies i tennene til ungene våre, har gått ned (Folkehelseinstituttet, 2017; Helsedirektoratet, 2018). Hva skyldes det? Selvfølgelig en rekke faktorer – også i noen tilfeller bedre behandling – men en viktig ingrediens har vært at vi satset på brede befolkningsrettete, helsefremmende tiltak; bedre kosthold, mer mosjon, kutte ut røyken, redusere alkoholkonsumet. Tilsvarende må vi gjøre innen psykisk helse; vi må finne frem til de viktigste psykisk helsefremmende faktorene i befolkningen og rette inn ressursene på å styrke disse (Holte, 2016; 2017a).

Så må vi lære av det britene fant fram til da den britiske regjeringen var like bekymret som vår, over de økte kostandene på grunn av de psykiske helseutfordringene og de omfattende lidelsene for pasienter og pårørende. Den britiske regjeringen samlet noen av Storbritannias fremste forskere og ba dem komme med forslag til løsninger. I Forsythe-rapporten ga forskerne ett klart råd: Sats på å bygge landets mentale kapital! Dvs. å bygge opp landets samlete evner til nettopp å regulere følelser, tenke fornuftig, styre sin adferd fleksibelt, møte sosiale utfordringer og trives (Jenkins m.fl., 2008).

Prioriter de brede befolkningsrettete tiltakene! Sats på tiltak rettet mot hele befolkningen, uavhengig av risiko. Hva? Skal vi satse pengene våre på dem som ikke har noen risiko for å bli syke nå da? Ja, vi må lytte til de store forebyggingsguruene. Britiske Geoffrey Rose viste oss at når en tilstand er svært utbredt i befolkningen, lønner det seg å satse på tiltak rettet mot hele befolkningen eller deler av den, f. eks. alle nyfødte, alle barnehagebarn eller alle skolebarn, uavhengig av risiko, fremfor å satse bare på den lille gruppen som har høy risiko. Slik er det, sa Geoffrey Rose, fordi: Når noe er veldig utbredt, som ved psykiske helseplager blant barn og unge, så vil det store antallet med middels og lav risiko produsere flere sykdomstilfeller enn det den lille gruppen med høy risiko vil gjøre. Derfor må vi rette initiativene inn mot alle barn, uavhengig av risiko (Rose, 1992).

Senere har samfunnsmedisineren Johan Mackenbach analysert alle vellykkete forebyggende tiltak i Nederland gjennom førti år (1970-2010). Hans resultater viser at ¾ av effektene skyldes primærforebyggende, universelle tiltak, mens bare ¼ kan tilskrives det vi gjør mest av, målrettete tiltak overfor høyrisikogrupper (Mackenbach m.fl., 2011). Rett nok gjelder dette for fysisk helse. Men inntil vi har data på psykisk helse som viser noe annet, må vi legge til grunn at de samme mekanismene gjelder for psykisk helse.

Liknende viste Terry Brugha i Trent i Storbritannia at universelle tiltak rettet mot alle nybakte mødre for å forebygge depresjon som er en risikofaktor for spedbarnets utvikling, forebygger 50 prosent flere depresjoner blant dem som i utgangspunktet har lav eller ingen risiko sammenlignet med den lille gruppen som har høy risiko (Brugha et al., 2011). Det brede befolkningsrettete tiltaket forebygget langt flere tilfeller enn det et målrettet tiltak mot bare den relativt lille gruppen med høy risiko ville gjort.

Prioriter det vi vet at vi kan gjøre noe med! I behandlingsapparatet prioriterer vi gjerne det akutte foran det langsiktige og det alvorlige foran det vanlige. Slik må det være i klinikkene. Innen forebygging må vi prioritere annerledes. Der må vi prioritere det langsiktige og det vanlige. Hjertet vårt vil nok som oftest vende seg mot dem som har det aller vanskeligst; ofte de alvorligste psykoselidelsene, bipolare lidelsene, personlighetsforstyrrelsene og utviklingsforstyrrelsene. Men vi må også bruke hodet. Forskningslitteraturen forteller oss at vi ikke aner hvordan vi kan forebygge de alvorligste psykoselidelsene, bipolare lidelsene, personlighetsforstyrrelsene og utviklingsforstyrrelsene. Vi kan forebygge unødige negative følger av å leve med disse lidelsene, og kommer vi tidlig inn, kan vi også påvirke forløpet av deres. Men hindre at de oppstår, det vet vi ikke hvordan vi skal gjøre (Joa m.fl., 2015; Chanen & McCutcheon, 2013). Med angstlidelser, depresjonslidelser, adferdsforstyrrelser og alkoholmisbruk er det annerledes. Disse vanligste psykiske lidelsene, som koster landet mest og står for det største volumet av lidelse, kan vi forebygge både ved universelle tiltak og ved høyrisikogrupperettete tiltak (Piquero m.fl., 2016; Sancassiani m.fl., 2015;  [HTML]Strøm m.fl., 2014; Werner-Seidler m.fl., 2017; Zachrisson & Dearing, 2015).

 

Prioriter de første leveårene! Norge har fått sin første folkehelseminister. Det har Storbritannia og Sverige allerede hatt i mange år. Men helt forunderlig, har vi gitt ansvaret for folkehelsen til eldreministeren. Vi over sytti, som bare har noen tiår igjen å leve om vi er heldige, takker regjeringen for at den vil satse på sånne som oss, men særlig smart er det ikke. Det er stikk i strid med hva verdens ledende helseøkonomer anbefaler. Ta James Heckman, nobelprisvinner i økonomi i 2000. Heckmans kurve viser tindrende klart at det er ved å satse på de aller yngste, fostrene, sped- og småbarna, at vi får mest igjen for pengene i psykisk helse. Blant de eldre er det relativt lite psykisk helse å vinne. Det er få psykiske lidelser foruten demensrelaterte sykdommer og noen få depresjoner og angstlidelser som debuterer i denne alderen. Vi kan kostnadseffektivt forebygge ensomhet blant eldre. Vi kan hindre at hjerte-karlidelser, kreft, kols og diabetes leder til depresjon og angstlidelser (McDaid et al., 2017). Men vil vi ha mest mulig psykisk helse igjen for pengene, bygge landets psykiske helse og redusere forekomsten av nye psykiske lidelser i samfunnet, er det livmoren, småbarnsfamilien, helsestasjonen, barnehagen, skolen og fritidsaktivitetene som er de viktigste arenaene. Jo tidligere vi investerer i psykisk helse, desto mer psykisk helse får vi igjen for pengene (Figur 1. Heckman, 2006).

Prioriter tiltak utenfor helsetjenestene! Trodde du at helsetjenestene produserer helse? Det gjør de ikke. Helsetjenestene produserer ikke helse, de reparer den. Unntakene er helsestasjonen, skolehelsetjenesten, noe av fastlegenes virke og kanskje frisklivssentralene. Der driver de forebygging. Men det store pengesluket som tar det meste av helsebudsjettet, sykehusene våre og det øvrige behandlingsapparatet, de produserer ikke helse. Det blir som med bilen min. Når den er i stykker, må jeg ha den på verksted. Men verkstedet produserer ikke biler, like lite som behandlingsapparatet produserer helse. Helse produseres der vi lever livene våre – i livmoren, i familien, i barnehagen, på skolen, på arbeidsplassen og i kultur, idrett og andre frivillige aktiviteter. Det er på disse arenaene vi må legge inn hovedinnsatsen, ikke i behandlingsapparatet (Marks m.fl., 2000; Andrews m.fl. 2004).

Prioriter å redusere belastningsnivå og styrke trivselsnivå! Vi må lære av alkoholforskningen. Salige professor i sosiologi, Ole Jørgen Skog, og andre etter ham, viste oss at det er en tett sammenheng mellom nivået av alkoholkonsum i en befolkning og antallet alkoholskader og misbrukere (Norström & Skog, 2001). Det er altså ikke drikkemønstret (tenk: helgefylla), men det totale alkoholinntaket (tenk: dagligforbruket) som teller mest. Skog viste oss også at den mest effektive måten å redusere alkoholmisbruk og alkoholrelaterte skader og dødsfall i en befolkning, er å redusere befolkningens konsumnivå litte grann (Skog, 2006). Slik må vi tenke om psykiske lidelser også. Det er antakelig en tett sammenheng mellom det samlete symptombelastningsnivået i befolkningen og forekomsten av psykiske lidelser. Den mest effektive måten å redusere forekomsten av psykiske lidelser på, er da å få ned nivået av psykiske helsebelastninger litt. Og kanskje øke trivselsnivået litt.

Nøkkelordet her er “nivå”. Det holder altså ikke bare å tenke på psykiske lidelser som noe vi enten har eller ikke har og så telle antall. Vi må tenke på psykiske helseplager som noe individer, grupper, kommuner og landet har i større eller mindre grad (Borsboom mfl., 2016; Krueger, 1999; Kotov, Krueger & Watson, 2018). Akkurat som befolkningen i en kommune har et gjennomsnittlig “blodtrykksnivå” og et gjennomsnittlig “kolesterolnivå”, har den et gjennomsnittlig angstnivå, et gjennomsnittlig depresjonsnivå og et gjennomsnittlig trivselsnivå. Skal vi tenke dimensjonalt og anvende Skogs tankegang, betyr det at det mest effektive vi kan gjøre for å redusere antall nye tilfeller av psykiske lidelser, er å redusere kommunens nivå av angst og depresjon og kanskje øke nivået av trivsel litte grann. Vi har ikke slike data for angst og depresjon eller for trivsel. Vel, da må vi bruke de nærmeste data vi har, her fra alkoholfeltet, og anta at mekanismene er de samme for angst og depresjon som for alkohol, inntil vi eventuelt får nye data som viser noe annet.

Prioriter de mest kostnadseffektive tiltakene! Forskere og politikere liker godt å se på effektstørrelser. Hvor stor effekt har tiltaket? Liten? Middels? Stor? Vel og bra. Men både forskere og politikere som bruker skattebetalernes penger, bør også være opptatt av kostnads-effektivitet. Hva koster tiltaket (under brøkstreken) sammenlignet med hvor mye sparer vi på iverksette tiltaket (over brøkstreken). Hvis innsparingen er større en kostnadene (brøken større enn én), sier vi at tiltaket er kostnadseffektivt. F. eks. viser svært konservative beregninger fra London School of Economics og Public Health England at ved å iverksette sosial- og emosjonell læringsprogrammer i skolen mot depresjon blant barn og unge, vil samfunnet spare inn mer enn fem ganger investeringskostnadene, bare i løpet av to år. Rapportene fra London School of Economics og Public Health England inneholder kostnadseffektivitetsberegninger for en rekke psykisk helsefremmende og forebyggende tiltak (Knapp, McDaid & Parsonage, 2011; McDaid m.fl., 2017). Hvorfor driver ikke norske helseøkonomer med slikt? Like mye som vi trenger helseøkonomiske vurderinger for å kunne prioritere og forsvare bruk av dyre medisiner ved sykdom, like mye trenger vi slike beregninger for å kunne prioritere og forsvare psykisk helsefremmende og sykdomsforebyggende tiltak i befolkningen.

Slike beregninger hadde vi ikke foran OTP for psykisk helse 1999-2008. Den gang brukte vi 30 milliarder 1998-kroner – enda mer omsatt til dagens kroneverdi – uten noen gang, verken før, under, eller etter, å undersøke kostnads-effektiviteten av tiltakene. Om to tiltak hadde lik effekt, valgte vi like gjerne det dyreste som det billigste. Selv verdens rikeste land kan ikke holde på sånn. I den nye OTP for barn og unges psykiske helse må vi bry oss om det koster én krone å spare hundre kroner eller om det koster hundre kroner å spare én krone. Skal vi få til det, må helseøkonomene i Helsedirektoratet og de helseøkonomiske forskningsmiljøene engasjeres. I tillegg må Norges Forskningsråd, Extrastiftelsen og andre som finansierer tiltaksforskning kreve at prosjektene det bevilges til, også skal beregne kostnads-effektivitet ved tiltakene.

 

Tjueni grep for et psykisk sunnere Norge

En ny OTP fore barn og unges psykiske helse må bygge på Folkehelseloven. Til grunn for den ligger prinsippet om “Psykisk helse i alt vi gjør” (“Mental health in all policies”) slik EU anbefaler (European Union, 2016; Botezat m.fl., 2016). Alle kommuner må følge Folkehelseloven. Det har de ikke gjort hittil (Riksrevisjonen, 2014–2015). I Folkehelseloven står det at kommunen – ikke kommunens helsemyndighet – skal ha oversikt over helsesituasjonen. Det står eksplisitt at loven også gjelder for psykisk helse. Det er vanskelig å tolke dette på annen måte enn at kommunens ledelse, dvs. ordføreren – i større byer, lederen av bydelsutvalget – skal vite hvor mange barn og unge i kommunen/bydelen som sliter med depresjon og angstlidelser, og kjenne til kommunens/bydelens nivå av angst og depresjon, positiv psykisk helse og trivsel. Det krever at kommunen følger med på den psykiske helsesituasjonen i kommunen. Gjennom kommunehelseprofiler bistår Folkehelseinstituttet og gjennom en abonnementsordning bistår UngData kommunene med dette. Men å skaffe seg oversikten, utvikle planer, formulere mål, iverksette tiltak og evaluere effekter, slik loven krever, det er ordførerens ansvar (Lov om folkehelse, 2012). Da kan det være godt å ha noen virkemidler. Nedenfor finner du en verktøykasse med tjueni grep som kommunen, fylkeskommunen og staten kan ta for et psykisk sunnere samfunn av barn og unge.

 

  • Hold mor og far i arbeid så familien og barna kan leve et normalt liv og delta i sosiale aktiviteter som alle andre! Anstendig arbeid er en av våre viktigste kilder til god psykisk helse. Psykisk sunne foreldre gir psykisk sunne barn. Arbeidsplassen er en av våre viktigste kilder til god psykisk helse. På arbeidsplassen henter de fleste av oss en følelse av identitet og selvrespekt, mening i livet, mestring, tilhørighet, trygghet, deltakelse og fellesskap (Holte, 2016), men også bedre trivsel og velvære, mindre symptomer på depresjon og angst, økt tilgang på ressurser til å mestre utfordringer, økt anledning til personlig utvikling og styrket psykisk helse, styrket følelse av selvstendighet og økt sosial status (Joyce m.fl., 2016; Waddell & Burton, 2016). Økonomer og politikere tenker gjerne på full sysselsetting i landet som god samfunnsøkonomi. En like viktig grunn til at vi må sørge for at alle har anstendig arbeid, er at arbeid er sunt for sjela.

 

 

 

  • Styr mot lav sosial ulikhet! Samfunn med stor forskjell i inntekt mellom rike og fattige har mer depresjon og angstlidelser, dårligere fysisk helse, høyere volds- og drapsrater, og også mer overvekt og dårligere matematikk- og leseferdigheter (Ribeiro, Bauer & Andrade, 2017; Wilkinson & Pickett, 2010; Johnson, Leedom & Muhtadie, 2012). Jo større forskjellen i inntekt er, desto større betydning får sosial status (Layte & Whelan, 2014). Lav sosial ulikhet er best for barn!

 

 

 

  • Fjern barnefattigdommen! Fattigdom er en relasjon mellom mennesker. Fattigdom i et rikt land som Norge kan se ut som luksus for en fattig i India eller Pakistan. Likevel oppleves fattigdommen påfallende likt på tvers av land. Felles er følelsen av å bli foraktet, av skam, ydmykelse og nedverdigelse, men også sinne, frustrasjon og harme (Walker & Kyomuhendo, 2013). Fattigdom påvirker barns evner til å regulere følelser, tenke, styre sin egen adferd, møte sosiale utfordringer, bruke språk, skrive og regne (Blau, 1999; Dearing, 2008; Dearing, Zachrisson & Mykletun, 2011; Duncan m.fl., 1994; 2011; McLoyd, 1998; NICHD, 2005; Taylor m.fl., 2004; Schjølberg m.fl., 2008; Kunnskapsdepartementet, 2007). Rundt 100 000 barn i Norge vokser opp i familier med inntekt under EUs fattigdomsgrense. Blant disse er andelen som har en psykisk lidelse fem ganger høyere enn i familier med gjennomsnittlig inntekt (Heiervang, m.fl., 2007).

 

 

 

  • Kjør stram alkoholpolitikk! Alkoholmisbruk er en betydelig risikofaktor for barns psykiske helse (Balsa, Homer & French, 2009). Pris og tilgjengelighet påvirker skadene på ungdom (Giesbrecht m.fl., 2016). Flere undersøkelser viser sammenheng mellom alkoholmisbruk og alkoholisme hos foreldre og psykososiale problemer hos barna, inkludert, adferdsforstyrrelser, depresjon, underprestering i skolen, lav selvtillit, emosjonelle, fysiske og seksuelle overgrep (Allen m.fl., 2014; Ramchandani & Psychogiou, 2009; Dube m.fl. 2001; Harter, 2000). Forskningen på barns psykiske helse som følge av foreldrenes alkoholbruk er fortsatt mangelfull (Rossow et al., 2016). Særlig mangler vi forskning på sammenhengen mellom totalkonsumet av alkohol i befolkningen og psykiske helseplager hos barn og unge.

 

 

 

  • Riksrevisjonen må tett følge opp kommunenes forvaltning av Folkehelseloven med særlig henblikk på psykisk helse. Den norske Folkehelseloven er den beste i Europa. Den er eksplisitt på at den gjelder for psykisk helse. Har kommunens ledelse tilstrekkelig oversikt over den psykiske helsesituasjonen blant barn og unge i kommunen? Følger kommunen prosedyrene som Folkehelseloven forutsetter? Har den utviklet planer, bestemt mål, iverksatt tiltak, evaluert resultatene og skaffet seg ny oversikt, slik loven krever? Forrige undersøkelse fra Riksrevisjonen viste at mange kommuner ikke følger loven (Riksrevisjonen, 2015). Sammenslåingen av kommunene som pågår er et utmerket tidspunkt for å innskjerpe at loven skal følges. Offentliggjør en liste over kommuner som ikke følger loven!

 

 

 

  • Innfør rutinemessig kartlegging av alle gravide og to års oppfølging av nybakte mødre med særlig sikte på depresjon, giftig stress, alkohol og tobakk! Depresjon, giftig stress, overdrevent alkoholbruk og tobakksrøyking under svangerskapet er risikofaktorer for fosterets utvikling (Shonkoff m.fl., 2012). Hver sjette til tiende nybakte mor får en depresjon innen ett-to år etter fødsel (Junge m.fl., 2017). Flest depresjoner opptrer blant dem med lavest depresjonsnivå i utgangspunktet (Brugha m.fl. 2011). Derfor må alle følges. Kartlegging må følges av tilbud om trinnvis opptrapping etter behov fra støttesamtale, kurs i depresjonsmestring (KiD), kortvarig kognitiv terapi i førstelinjen, til henvising til spesialisthelsetjenesten.

 

 

 

  • Tilby kurs i sped- og småbarnspsykologi og veiledning i holdninger og handlinger til  alle som skal bli eller nylig er blitt foreldre! Å bli foreldre er kanskje den hendelsen i livet der gapet mellom forberedelse og trening kontra krav til kompetanse, holdninger og handlinger er aller størst. Alle nybakte foreldre må få lære om hvordan følelseslivet, tenkningen, språket, adferden og evner til sosial mestring utvikler seg de første leveårene. Alle foreldre må få tilbud om individuell veiledning om hvordan de best kan støtte sitt eget barns utvikling gjennom de første leveårene. Mange helsestasjoner gjør dette i dag, men mest for foreldre som sliter. Det skal ikke behøve å være noe galt før man tilbys slik veiledning. Dette er et tilbud alle bør få (Gardner, Montgomery & Knerr, 2015).

 

 

 

  • La oss få tilbud om kurs i depresjonsmestring (KiD) i alle kommuner! van Zoonen og medarbeidere i Nederland har oppsummert 32 randomiserte kontrollerte forsøk (RCT) på forebygging av depresjon. De fleste er KiD-kurs med ungdom og unge voksne. De fant at kursene gjennomsnittlig hindrer en av fem i å utvikle depresjon som ellers ville gjort det, i enkelte studier så mye som annenhver depresjon. Mange kommuner tilbyr KiD-kurs med materiell fra Rådet for Psykisk helse. Tilbudet bør utvides til alle kommuner.

 

 

 

  • Helprofesjonelt barnevern i alle kommuner! Google «kritikk av det kommunale barnevernet»! Listen av artikler tar ingen slutt. Ikke all kritikk er etterrettelig eller velbegrunnet. Likevel: Det er helt ufattelig at vi ikke klarer å få til et helprofesjonelt barnevern. Kanskje bør vi legge ned det kommunale barnevernet i sin nåværende form og tenke helt nytt.

 

 

 

  • Krev at alle kommuner har minst én psykolog med forebyggingskompetanse! Stortinget har lovfestet at innen 2020 skal alle kommuner skal ha tilgang til psykologkompetanse. Men hva slags psykolog? Statens tilskudd til kommunene til tilsetting av kommunepsykolog forutsetter at psykologen skal arbeide samfunnsrettet, psykisk helsefremmende og sykdomsforebyggende. Da må kommunen sikre at psykologen de tilsetter har slik kompetanse eller sørge for at psykologen får det.  Spesialistene i samfunnspsykologi har slik kompetanse. Grunnutdanningen for psykologer gir i dag knapt eller ingen slik kompetanse, men flere av utdanningene arbeider med å få det på plass.

 

 

 

  • Krev minst ett års forebyggende psykisk helseutdanning for alle folkehelsekoordinatorer! Folkehelseloven krever at alle kommuner skal ha folkehelsekoordinator. Mange kommuner har fått dette på plass. Skal folkehelsekoordinatoren kunne fylle sin stilling, kreves kompetanse innen både helsefremmende og forebyggende tiltak generelt og på psykisk helse spesielt. Mange folkehelsekoordinatorer mangler i dag begge deler.

 

 

 

  • Fjern kontantstøtten og gjør barnehagen like tilgjengelig for alle! Kontantstøtten bidrar til at de barna som trenger barnehagene mest bruker dem minst. Norske barnehager beskytter barn fra lavinntektsfamilier mot angst og depresjon når familiens økonomi svikter (Zachrisson & Dearing, 2015). Økt tilgjengelighet av barnehager reduserer sosiale forskjeller i barnehagebruk (Sibley m.fl., 2015). Gratis kjernetid i barnehagene bidrar til at de med dårligst råd bruker barnehagene mer og har gode effekter på barnet psykiske utvikling (Drange & Telle, 2015).

 

 

 

  • Lovfest små grupper, høy voksenandel, høy pedagogandel og veiledning til alle barnehageansatte! Lovfest at det skal være minst 50 prosent pedagoger i alle barnehager. Folkehelseinstituttets store barnehagestudie (SOL) tyder på at lav pedagogandel går mest utover de mest sårbare barna. Vår nestor i barnehageforskning, Lars Petter Gulbrandsen (2017), sine beregninger viser at vi produserer mer enn nok pedagoger til å fylle et slikt lovkrav og at vi får problemer når vi regulerer voksenandelen før vi regulerer pedagogandelen. SOL viser også at rundt førti prosent av forskjellene mellom barnehagene i barns psykiske helse kan tilskrives forholdet mellom voksen og barn. Særlig er dette viktig for de sårbare barna. Det ser ut til å være «finmekanikken» i samhandlingen som gjør utslaget. Psykologer, leger, sykepleiere har systematiske veiledningsordninger. Nå må vi få systematisk samhandlingsveiledning for alle barnehageansatte også og videreutdanningsløp som gir veiledningskompetanse.

 

 

 

  • Likestill psykisk og fysisk helsetrening i barnehage og skole og lærerutdanning! Vi har hatt trening av fysisk belastningsmestring, kroppsøving, også kalt gym, i skolen siden 1600-1700-tallet. I dag er kroppsøving et gjennomgående fag i grunnskolen og i den videregående skolen. Læreplanene i kroppsøving har fått sammenheng og progresjon gjennom hele det 13-årige skoleløpet. Vi har aldri hatt psykisk belastningstrening i skolen. Ingen har falt ut av skolen på grunn av for lite gym. Mange har falt ut fordi de ikke har trening i å møte psykiske belastninger. Livsmestring og folkehelse skal nå være et tema i skolen (Meld. St 28., 2015-2016). Da er det kanskje på tide å likestille trening i psykisk og fysisk belastningsmestring i barnehage og skole slik de nå gjør i de videregående skolene i Østfold (NRK TV, 2018). Da må også lærerne få trening i dette; psykisk helsetrening inn i lærerutdanningen!

 

 

 

  • Tilby kurs i psykisk helsefremmende ledelse til alle organisasjoner som retter seg mot barn og unge! Barns psykiske helse utvikles på de arenaene de ferdes. Hvis disse er psykisk helsefremmende, stryker de barns psykiske helse. Hvis de ikke er det, gjør de det ikke. Ledelsens kunnskap, holdninger og ferdigheter er avgjørende for om en barnehage, skole, SFO eller frivillig virksomhet blir psykisk helsefremmende eller psykisk helsehemmende (Aldridge & McChesney, 2018). Alle ledere av offentlige organisasjoner bør ha kompetanse i psykisk helsefremmende ledelse slik at organisasjonen er innrettet på å gi barn og unge en følelse av identitet og selvrespekt, følelse av mening, mestring, tilhørighet, trygghet, deltakelse og fellesskap (Se www.arneholte.no: «De syv psykiske helserettighetene»).

 

 

 

  • Alle skoler som sliter med mobbing, må ha midler til å opprettholde kunnskapsbaserte anti-mobbeprogrammer. Mobbing er en stor risikofaktor for utvikling av psykiske plager blant barn og unge, for mange med langvarig virkning inn i voksenlivet (Katsaras m.fl., 2018; Lereya m.fl., 2015). Programmer som Olweus-programmet, Zero-programmet og det finske programmet er de mest effektive og vel dokumenterte metodene vi har til å bekjempe mobbing i skolen (Ttofi & Farrington, 2011). Kritikken mot disse programmene fra Kunnskapsdepartementet og fra kommunale mobbeombud har vært usaklig og kunnskapsløs. Men programmene koster penger, derfor tar skolen dem bort når mobbingen har gått ned. Da øker mobbingen igjen.

 

 

 

  • Stryk gjeldsrådgivning i NAV og stimuler bankene til iverksette evidensbasert gjeldsrådgivning. Uhåndterbar gjeld er en betydelig risikofaktor for psykiske helseproblemer, særlig angst og depresjon (Fitch m.fl., 2011). Gjeldsbyrde ser ut til å være mer konsistent knyttet til psykisk helse enn noen annen enkelt tradisjonell indikator på sosioøkonomisk status. Effekten av gjeldsbyrde på psykisk helse ser ikke ut til å variere etter inntekt eller andre indikatorer på sosioøkonomisk status (Drentea & Reynolds, 2011). Det er gjelden som sådan som er problemet. Uhåndterlig gjeld får dobbelt effekt på barna; fattigdom og psykisk syke foreldre. Uten profesjonell hjelp vil minst halvparten fortsatt sitte med uhåndterbar gjeld ett år senere (European Commission, 2009). Gjeldsrådgivning til familier med uhåndterbar gjeld kan være like effektivt som psykisk helsehjelp mot depresjon og angstlidelser (Smith & Patel, 2008; Pleasence m.fl., 2007).

 

 

 

  • Se hele barnet! Karen sliter med å resonnere, så hun er i PPT. Kristian blir mobba; antimobbeprogrammene ligger under Kunnskapsdepartementet (KD). Kåre er i barnevernet; det ligger under Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (BUFdir). Karsten har atferdsproblemer; Atferdssenteret – nå Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU) – ligger under Barne- og likestillingsdepartementet (BLD). Kjersti går i barnehagen; den ligger under Utdanningsdirektoratet (Udir). Kristine er redd og bor i en kommune der det ikke er noen kommunal psykisk helsetjeneste. Da må hun til Psykisk helsevern for barn og unge (BUP) som ligger under Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Der må hun vente i to måneder før hun kan komme inn. Er hun ikke syk nok, blir hun sendt tilbake til kommunen og må vente der til hun blir syk nok. Slik kunne jeg fortsatt. Rett nok kan man slite på skolen uten å være redd og man kan være redd uten å slite på skolen. Men ofte er det de samme ungene det dreier seg om, som kastes fra system til system, lovverk til lovverk, kultur til kultur. Ungene skjønner det ikke, foreldrene skjønner det ikke, du skjønner det ikke, jeg skjønner det ikke. Kanskje skjønner ikke engang ministrene det. Vi kan ikke ha det sånn: Tanker og språk i KD, følelser og kropp i HOD, atferd og familie i BLD. Vi må begynne å se hele ungen, tanker, følelser, språk og adferd under ett. Her er tre tiltak som vil hjelpe:

 

 

 

  • Flytt helseundersøkelsene av førskolebarn til barnehagen! I dag undersøker dyktige helsøstre på helsestasjonen småbarna ute av kontekst, på fremmed territorium midt i tilknytningsalderen, får informasjon av mor/far som gjelder hjemme, men ikke ute. På den annen side: barnehagepersonalet som knapt har helseutdanning ser barna hver dag, møter foresatte to ganger om dagen, har samtaletimer med dem to ganger i året basert på systematisk observasjon, men har svak helseutdanning og henviser knapt noen til hjelpeapparatet («I barnehagen er alt normalt. De vokser det av seg!»). Flytter vi helseundersøkelsene av småbarn til barnehagen, så kan helsesøster se barna i kontekst på kjent territorium og lære av barnehagelærerne. Og omvendt, barnehagelærerne kan lære av helsesøstrene hva de skal se etter og at alt ikke er normalt. Men da må barnehagene tilrettelegges for dette.

 

 

 

  • Slå sammen skolehelsetjenesten og PPT! Det er ingen faglig eller annen fornuftig grunn til at følelsene og kroppen til ungene skal håndteres på den ene siden av skolegården (skolehelsetjenesten), mens språket og tekningen deres skal håndteres på den andre (PPT). Den ene hjernehalvdelen – språk og tenkning – i KD, den andre hjernehalvdelen – følelsene – i HOD, litt forenklet sagt. Slår vi skolehelsetjenesten og PPT sammen, kan vi endelig få se kropp, emosjoner, kognisjon og adferd som et hele. Det er kun lange byråkratiske tradisjoner som gjør at dette er to tjenester. La oss få en helhetlig skoletjeneste der vi ser hele barnet.

 

 

 

  • Lovfest familiens hus: integrerte tjenester – helse, barnevern, PPT, familieveiledning m.m.! I Familiens hus er flere etater og tjenester for barn, unge og familier samlet under samme tak i én felles organisasjon på tvers av etater, lovverk, kompetanse og kulturer, f. eks. svangerskapsomsorg, helsestasjon, åpen barnehage, forebyggende barnevernstjeneste, kommunepsykolog og pedagogisk-psykologisk tjeneste, familieveiledning, frivillige organisasjoner, habiliteringstjeneste og NAV. I 2012 hadde 132 kommuner etablert familiens hus eller lignende organisasjonsmodeller. Disse hadde svært ulikt innhold. Det gjald både hvilke tjenester som var samlokalisert, organisering, arbeidsformer og hvilke tiltak som ble tilbudt familiene (Gamst & Martinussen, 2012). De beste har som i Ringsaker et felles styre og benytter samtykkeerklæring slik at relevant informasjon kan formidles uten hindringer på tvers av tjenester. Integrerte tjenester er å se hele barnet på tvers av sektorer.  

 

 

 

  • Styrk skillsmisseveiledningen og følg barn i krevende skilsmissesituasjoner! Konfliktfylte skilsmisser og foreldre som ikke klarer å samarbeide er en sterk risikofaktor for barns psykiske helse og slår ofte ut i psykiske lidelser i ung voksen alder (Strohschein, 2005). Meglingsinstituttet fungerer ikke i disse situasjonen. Her må det etableres nye tiltak. Barn i slike situasjoner bør følges regelmessig inntil foreldrene har fått til en akseptabel samarbeidsordning til beste for barnet. Barns psykiske helseutvikling er for alvorlig til at det kan overlates alene til foreldre i konflikt (Nilsen m.fl., 2012; Borren og Helland, 2013).

 

 

 

  • Styrk pappa-permisjonen – tilknytning som varer livet ut! Etter at fedrekvoten ble innført, bruker nybakte fedre mer tid sammen med sine barn og mindre tid på lønnsarbeid enn tidligere. Fedrekvoten ser ut til å ha hatt langtidseffekt på fars involvering med barna (Rege & Solli, 2010). Fedres involvering i spedbarnet har betydning for barnets sosiale og følelsesmessige utvikling flere år senere (Boyce m.fl., 2006; McMunn m.fl., 2017). Pappa-permisjon styrker også barnets kognitive utvikling. Eksamenskarakteren ved avslutningen av grunnskolen – dvs. i 16-års alderen – øker for barn i de familiene der far har lengre utdanning enn mor når far tar fødselspermisjon (Grossmann m.fl., 2002; Cools, Fiva & Kirkebøen, 2011). Kort sagt: Pappa-permisjon er bra for barn og styrker landets mentale kapital.

 

 

 

  • Gi tilbud i alle større kommuner om foreldretrening (PMTO, De utrolige årene e.l.) for å forebygge atferdsforstyrrelser! «De Utrolige Årene» (DU-Å) og «Parent Mangement Training Oregon-Model (PMTO) er veldokumenterte foreldreveiledningsprogrammer for barn i førskole og tidlig skolealder med atferdsvansker. Programmene har vist seg å føre til store reduksjoner i utagerende adferd og økning i sosial kompetanse hos barna (Drugli m.fl., 2010; Michelson m.fl., 2013). Begge programmer brukes i utstrakt grad i Norge (Reetz, 2012; Ogden m.fl. 2005). Men tilgang er avhengig av hvilken kommune familien bor i. Tilbudet bør gjøres lett tilgjengelig i alle større kommuner.

 

 

 

  • Etabler psykologtjeneste, psykisk helsefremmende og depresjonsforebyggende HMS-programmer ved alle større arbeidsplasser. Psykisk friske foreldre som trives er best for barn. I dag tilbringer både mor og far store deler av dagen på arbeidsplassen. Fire faktorer på arbeidsplassen øker risiko for depresjon, angst og stressrelaterte psykiske helseproblemer: For høye jobbkrav, liten kontroll over eget arbeid, tvetydige roller og rollekonflikt, mobbing og lav sosial støtte (Harvey m.fl., 2017). Vi vet nå mye om hvilke tiltak som fremmer psykisk helse og motvirker psykiske problemer på arbeidsplassen (Joyce m.fl., 2016). Bedriftshelsetjenesten er arbeidsgivers ansvarsområde etter arbeidsmiljøloven. Den bistår virksomheten med å skape sunne og trygge arbeidsforhold via forebyggende helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (HMS). Regjeringen vurderer nå ordningen. Både det fysiske og det psykososiale må ivaretas på jobb. Derfor bør alle bedriftshelsetjenester ha psykisk helserettede HMS-programmer og psykologkompetanse. Bra for mor og far. Bra for barna.

 

 

 

  • Etabler selvmordsforebyggingspakke i alle kommuner! Selvmord blant barn og unge er sjeldent. Å miste foreldre i selvmord skjer oftere og er en risikofaktor for barns psykiske helse (Pitman, 2014). Alle kommuner må ha en plan for forebygging av selvmord. Vi har hatt en nasjonal satsing på forebygging av selvmord i 25 år. Planen har vært praktisk talt uten effekt. Selvmordsforekomsten er knapt redusert siden nedgangen stanset i rundt 1993-94. Planen må revideres. De viktigste tiltakene er: begrense tilgang til midler man kan ta livet av seg med som våpen, giftige medisiner, giftige plantevernmidler, støvsugerslanger som passer til eksosrør på bil, sikring av høye punkter som broer man kan hoppe fra, bevisstgjøringsprogrammer i skolen, grundig psykososial vurdering i somatiske akuttmottak, opplæring av fastleger, psykologer og andre i førstelinjetjenesten, god tilgang til på tidlige tiltak mot depresjon, opplæring av allmennheten og sikring av at media følger gjeldende retningslinjer for omtale av selvmord (Zalsman m.fl. 2016).

 

 

 

  • Still krav til kosthold og fysisk aktivitet i barnehage, SFO og skole! Fysisk aktivitet er en god måte til både å forebygge og redusere depressive plager både blant folk flest og blant mennesker som sliter med depresjon. Kunnskapsgrunnlaget er solid (Rebar m.fl., 2015; Biddle & Asare, 2011) også for barn og unge (Brown m.fl., 2013). Den antidepressive effekten i enkelte studier er på linje med effekten av psykoterapi ved milde til moderate depresjoner (Josefsson, Lindwall & Archer, 2014). Fysisk aktivitet kan også motvirke angst, men her er effektstørrelsen mer beskjeden (Rebar m.fl., 2015). En rekke studier de senere år tyder også på at høyt inntakt av frukt, grønnsaker, fisk og fullkorn bidrar til å redusere risiko for depresjon. Her mangler vi imidlertid fortsatt store internasjonale randomiserte kontrollerte forsøk (RCT) og gode studier på barn og unge (Lai m.fl., 2014).

 

 

 

  • Styrk barneombudet! Barnas egen vaktbikkje. Barneombudet er barnas vaktbikkje i samfunnet. Ombudet skal passe på at barn og unges rettigheter blir overholdt. Ombudet skal også se til at barn og unge blir sett på som likeverdige med voksne, og at de blir hørt i saker som angår dem. Ombudet ble opprettet i 1981. Barneombudet har vært en viktig institusjon i Norge. Det har bidratt til at Norge er blant de land i verden som setter barns rettigheter og egenverd høyest. Men, har ombudet den kapasitet som er nødvendig? Er beslutningene godt faglig fundert? Er ombudet lydhørt over for barn? Er barnestemmene ombudet lytter til representative? Får ombudet gjennomslag for de sakene de tar opp? På nesten førti år har ombudet vært evaluert kun én gang (Barne- og familiedepartementet, 1995). Forskning på ombudets virksomhet finnes nesten ikke (Musinguzi & Ellingsen, 2017). Kanskje er det på tide med en grundig evaluering?

 

 

 

  • Gi oss en folkehelseminister som har fokus på barn og unges psykiske helse! Alle helseministre blir til slutt sykehusministre, bare de sitter lenge nok. Jeg ser for meg en dag når landet bruker like mye penger på redusere antall nye tilfeller av psykisk sykdom, som vi i dag bruker på innsats etterat sykdom har oppstått. Tenk: Like mye på å styrke psykisk helse og forebygge som på behandling! Både arenaer, målgrupper, prioriteringer og metoder er andre innen forebygging enn innen behandling. Vi har kommet et lite stykke på vei. Vi har fått en egen folkehelseminister. Men kan hun noe om folkehelse? Kan hun noe om psykisk helse? Kan hun noe om psykisk helsefremmende og sykdomsforebyggende tiltak? Pussig er det i hvert fall – og stikk i strid med Nobelprisvinner James Heckman’s råd – å kople forebygging til eldres helse (Heckman, 2006). Det er å begynne i feil ende. Sats på barna. De yngste først!

 

Men blir ikke dette veldig dyrt?

London School of Economics og Public Health England har regnet på kostnadseffektiviteten av nesten tretti psykisk helsefremmende og forebyggende tiltak. Mange av dem er for barn og unge. David McDaid og medarbeidere (2017) konkluderer at der det er mulig å beregne virkningen på psykisk helse og livskvalitet, ser alle tiltakene ut til å være kostnads-effektive med en kostnad per vunnet kvalitetsjustert leveår (QUALY) på mindre enn 20 000 pund (200 000 NOK), som er anbefalt terskel (NICE) i Storbritannia. I Norge ligger terskelen betydelig høyere. Knapt noe offentlig tiltak er så samfunnsmessig lønnsomt som å investere i å styrke barn og unges psykiske helse og forebygge psykiske lidelser i befolkningen. Gjør det nå!

Referanser

Aldridge, J.M. og McChesney, K. (2018).The relationships between school climate and adolescent mental health and wellbeing: A systematic literature review. International Journal of Educational Research, 88, 121–145

Allen, J., Balfour, R., Bell, R. og Marmot, M. (2014). Social determinants of mental health. International Review of Psychiatry, 26, 4, 392-407.

Andrews, G., Issakidis, C., Sanderson, K., Corry, J. og Lapsley, H. (2004). Utilising survey data to inform public policy: comparison of the cost-effectiveness of treatment of ten mental disorders. British Journal of Psychiatry, 184, 526–533.

Ana I. Balsa, A.I., Homer, J.F. og French, M.T. (2009). The Health Effects of Parental Problem Drinking on Adult Children The Journal of Mental Health Policy and Economics. J Ment Health Policy Econ, 12, 55-66.

Bakken, A. (2016). Ungdata 2016. Nasjonale resultater. NOVA Rapport 8/16.

Barne- og familiedepartementet (Edvard Befring). (1995). Barneombud og barndom i Norge: Evaluering av barneombudsordningen og utredning om organiseringsformer for barn og ungdom – utredning fra utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet 27. september 1994.

Biddle, S.J.H. og Asare, M. (2011). Physical activity and mental health in children and adolescents: a review of reviews. British Journal of Sports Medicine, 45, 886-895.

Blau, D. (1999). The effect of income on child development. Review of Economics and Statistics, 81, 261–276.

Brent, D.A., Brunwasser, S.M., Hollon, S.D., Weersing, V.R., Clarke, G.N., Dickerson, J.F., Beardslee, W.R., Gladstone, T.R.G., Porta, G., Lynch, F.L., Iyengar, S. og Garber, J. (2015). Effect of a Cognitive-Behavioral Prevention Program on Depression 6 Years After Implementation Among At-Risk Adolescents – A Randomized Clinical Trial. JAMA Psychiatry, 72, 1110–8.

Botezat, I., Campion, J., Garcia-Cubillana, P., Guðmundsdóttir, D.G., Halliday, W., Henderson, N., Holte, A., Santos, M.J.H., Japing, K., Katschnig, H., Kearney, N., Montero, A., Parkkonen, J., Pedersen, M., Sajevičienė, J. og Wahlbeck, K. (2016). Joint Action on Mental Health and Wellbeing Situation Analysis and Policy Recommendations in Mental Health in All Policies. European Union.

Borren, I. og Helland, S.H. (2013). Intervensjoner for å dempe foreldrekonflikt – en kunnskapsoversikt. Folkehelseinstituttet. Rapport 2013:6.

Boyce, W.T., Essex, M.J., Alkon, A., Goldsmith, H.H., Kraemer, H.C. og Kupger, D.J. (2006). Early father involvement moderates biobehavioral susceptibility to mental health problems in middle childhood. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 45, 1510-1520.

 

Brown, H.E., Pearson, N., Braithwaite, R.E., Brown, W.J. og Biddle, S.J. (2013). Physical activity interventions and depression in children and adolescents : a systematic review and meta-analysis. Sports Medicine, 43, 3, 195-206.

Brugha, T.S., Morrell, C.J., Slade, P. og Walters, S.J. (2011). Universal prevention of depression in women postnatally: cluster randomized trial evidence in primary care. Psychological Medicine, 41, 739–748.

Caspi, A., Houts, R.M., Belsky, D.W., Goldman-Mellor, S.J., Harrington, H.L., Israel, S., Meier, M., Ramrakha, S., Shaley, I., Poulton, R. og Moffitt, T.E. (2014). The p Factor: One General Psychopathology Factor in the Structure of Psychiatric Disorders? Clinical Psychological Science, 2, 2, 119–137.  

Chanen, A.M. og McCutcheon, L. (2013). Prevention and early intervention for borderline personality disorder: current status and recent evidence. The British Journal of Psychiatry, 202, 54, 24-29.

 

Cipriani, A., Furukawa, T.A., Salanti, G., Geddes, J.R., Higgins, J.P., Churchill, R., … og Tansella, M. (2009). Comparative efficacy and acceptability of 12 new-generation antidepressants: a multiple-treatments meta-analysis. The Lancet, 373, 746–758.

 

Cools, S., Fiva, J.H. og Kirkebøen, L.J. (2015), Causal Effects of Paternity Leave on Children and Parents. Scandinavian Journal of Economics, 117, 801–828.

 

Cuijpers, P., Muñoz, R.F., Clarke, G.N. og Lewinsohn, P.M. (2009). Psychoeducational treatment and prevention of depression: the «Coping with Depression» course thirty years later. Clinical  Psychological Review, 29, 5, 449-58.

Cuijpers, P., van Straten, A., Bohlmeijer, E., Hollon, S.H. og Andersson, G. (2010). The effects of psychotherapy for adult depression are overestimated: a meta-analysis of study quality and effect size. Psychological Medicine, 40, 2, 211-223.

Cuijpers, P., van Straten, A., Smit, F., Mihalopoulos, C. og Beekman, A. (2008). Preventing the Onset of Depressive Disorders: A meta-analytic review of psychological interventions. American Journal of Psychiatry, 165, 1272–1280.

Dearing, E. (2008). The Psychological Costs of Growing Up Poor. Annals of the New York Academy of Science, 1–9.

Dearing, E., Zachrisson, H.D. og Mykletun, A. (2011). Fattigdomens konsekvenser for utvikling og psykisk helse. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 48, 8, 785-787.

Departementene. (2017). Mestre hele livet: Regjeringens strategi for god psykisk helse – 2017–2022.

Drange, N. og Telle, K. (2015). Promoting integration of immigrants: Effects of free child care on child enrollment and parental employment. Labour Economics, 34, 26-38

Drentea P. og Reynolds, J.R. (2011). Neither a Borrower Nor a Lender Be: The Relative Importance of Debt and SES for Mental Health Among Older Adults. Journal of Ageing and Health, 24, 4, 673-695.

Drugli, M.B., Larsson, B. Fossum, S. og Mørch, W.-T. (2010). Five- to six-year outcome and its prediction for children with ODD/CD treated with parent training. Child Psychology and Psychiatry, 51, 5, 559–566.

Dube, S.R., Anda, R.F., Felitti, V.J., Croft, J.B., Edwards, V.J. og Giles, W.H. (2001). Growing up with parental alcohol abuse: exposure to childhood abuse, neglect, and household dysfunction. Child Abuse Negl, 25, 1627–40.

Duncan, G. J., Brooks-Gunn, J. & Klebanov, P. K. (1994). Economic deprivation and early childhood development. Child Development, 65, 296–318.

Duncan, G. J., Morris, P. A., & Rodrigues, C. (2011). Does money really matter? Estimating impacts of family income on young children’s achievement with data from random-assignment experiments. Developmental Psychology, 47, 5, 1263-1279.

European Union. (2016). Joint Action on Mental Health and Wellbeing Situation Analysis and Policy Recommendations in Mental Health and Schools.

European Union. (2016). Joint Action on Mental Health and Wellbeing. Mental Health in Whole-of-Government-Policies. https://www.mentalhealthandwellbeing.eu/assets/docs/publications/PolicyBrief%20WholeGovernment.pdf. Contact: arne.holte@fhi.no.

Fergusson, D.M., Boden, J.M. og Horwood, L.J. (2007). Recurrence of major depression in adolescence and early adulthood, and later mental health, educational and economic outcomes. British Journal of Psychiatry, 191, 335–42.

Fitch, C., Hamilton, S. Bassett, P. og Davey, R. (2011). The relationship between personal debt and mental health: a systematic review. The Mental Health Review, 16, 4, 153-166.

Folkehelseinstituttet. (2017). https://www.fhi.no/nettpub/hin/om-rapporten/om-folkehelserapporten/

Gardner, F., Montgomery, P. og Knerr, W. (2015) Transporting Evidence-Based Parenting Programs for Child Problem Behavior (Age 3–10) Between Countries: Systematic Review and Meta-Analysis, Journal of Clinical Child & Adolescent Psychology, 45, 6, 749-762.

Giesbrecht, N., Wettlaufer, A., Cukier, S., Geddie, G., Gonçalves, A.-H. og Reisdorfer, E. (2016). Do alcohol pricing and availability policies have differential effects on sub-populations? A commentary IJADR, 5, 3, 89 – 99.

 

Grossmann, K., Grossmann, K. E., Fremmer-Bombik, E., Kindler, H., Scheuerer-

Englisch, H. og Zimmermann, P. (2002). The uniqueness of the child–father

attachment relationship: Fathers’ sensitive and challenging play as a pivotal variable

in a 16-year longitudinal study. Social Development, 11, 307-331.

Gulbrandsen, L.P. (2017). Ja takk, begge deler. Kronikk. Dagsavisen. 09.01.2017. www.dagsavisen.no/nyemeninger/ja-takk-begge-deler-1.909716

Harter, S.L. (2000). Psychosocial adjustment of adult children of alcoholics: a review of the recent empirical literature. Clinical Psychological Review, 20, 311–37.

Harvey, S.B., Modini, M., Joyce, S., Milligan-Saville, J.S., Tan, L., Mykletun, M., Bryant, R.A., Christensen, H. og Mitchell, P.B. (2017). Can work make you mentally ill? A systematic meta-review of work-related risk factors for common mental health problems. Can work make you mentally ill? A systematic meta-review of work-related risk factors for common mental health problems. Occup Environ Med., 74, 301-310.

Heckman, J.J. (2006). Skill Formation and the Economics of Investing in Disadvantaged Children. Science, 312, 1900–1902.

Heiervang, E., Stormark, K. M., Lundervold, A. J., Heimann, M., Goodman, R., Posserud, M. B. m.fl. (2007). Psychiatric disorders in Norwegian 8- to 10-year-olds: an epidemiological survey of prevalence, risk factors, and service use. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 46, 438–447.

Helsedirektoratet (2018). Folkehelsepolitisk rapport 2017.

Holte, A. (2016). De syv psykiske helserettighetene. https://arneholte.no/. Også på https://www.psykologforeningen.no/publikum/finn-en-psykolog/de-syv-psykiske-helserettighetene.

Holte, A. (2017a). Slik fremmer vi psykisk helse, forebygger psykiske lidelser og får en mer fornuftig samfunnsøkonomi. Utposten, 2017, Nr. 2 – 13. mars 2017. https://www.utposten.no/i/2017/2/utposten-2-2017b-457.

Holte, A. (2017b). Endelig har Norge fått en strategi for god psykisk helse. Eller har vi det? Psykologisk.no. 10. oktober, 2017. https://psykologisk.no/2017/10/en-helhetlig-psykisk-helsestrategi-for-norge/. Kortversjon: Verdensdagen for psykisk helse – Helhetlig strategi for psykisk helse. https://www.dagbladet.no/kultur/en-helhetlig-psykisk-helsestrategi/68771169

Holte, A. (2018). Etterlyst: Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Aftenposten 05.01.2018.

Jenkins, R., Meltzer, H., Jones, P.B., Brugha, T., Bebbington, P., Farrell, M., Crepaz-Keay, D. og Knapp, M. (2008). Foresight Mental Capital and Wellbeing Project. Mental health: Future challenges. The Government Office for Science, London.

Joa, I., Gisselgård, J., Brønnick, K., McGlashan, T. og Johannessen, J.O. (2015). Primary prevention of psychosis through interventions in the symptomatic prodromal phase, a pragmatic Norwegian Ultra High Risk study. BMC Psychiatry, 15:89.  https://doi.org/10.1186/s12888-015-0470-5

Johnson, S.L., Leedom, L.J. og Muhtadie, L. (2012). The dominance behavioral system and psychopathology: evidence from self-report, observational, and biological studies. Psychological Bulletin, 138, 692–743.

Jorm, A.F., Patten, S.B., Brugha, T.S. og Mojtabai, R. (2017) Has increased provision of treatment reduced the prevalence of common mental disorders? Review of the evidence from four countries. World Psychiatry, 16, 90–99.

Josefsson, T., Lindwall, M. og Archer, T. (2014). Physical exercise intervention in depressive disorders: Meta-analysis and systematic review. Scand J Med Sci Sports, 24, 259–272.

Joyce, S., Modini, M., Christensen, H., Mykletun, A., Bryant, R., Mitchell, P.B. og Harvey, S.B. (2016). Workplace interventions for common mental disorders: a systematic meta-review. Psychological Medicine, 46, 4, 683-97.

Judd, L.L., Akiskal, H.S., Maser, J.D., Zeller, P.J., Endicott, J., Coryell, W., … og Rice, J.A. (1998). A prospective 12-year study of subsyndromal and syndromal depressive symptoms in unipolar major depressive disorders. Archives of General Psychiatry, 55, 694–700.

Junge, C., Garthus-Niegel, S., Slinning, K. m.fl. (2017). Matern Child Health J, 21, 607. https://doi.org/10.1007/s10995-016-2146-2.

Katsaras, G.N., Vouloumanou, E.K. og Kourlaba, G. m.fl. (2018). Bullying and Suicidality in Children and Adolescents Without Predisposing Factors: A Systematic Review and Meta-analysis. Adolescent Res Rev. https://doi.org/10.1007/s40894-018-0081-8.

Knapp, M, McDaid, D. og Parsonage, M. (2011). Mental Health Promotion and Mental Illness Prevention: the Economic Case. Department of Health, London, UK.

Kohronen, M. og Kohronen, L. (2018). Increased psychiatric diagnoses and service use in childhood. Lancet, Feb 1. pii: S2215-0366(18)30039-7.

Kotov, R., Krueger, R.F. og Watson, D. (2018), A paradigm shift in psychiatric classification: the Hierarchical Taxonomy Of Psychopathology (HiTOP). World Psychiatry, 17: 24–25. doi:10.1002/wps.20478

Krueger, R.F. (1999). The structure of common mental disorders. Arch Gen Psychiatry, 56, 10, 921–926.

Kunnskapsdepartementet. (2007). St.meld. nr. 16 (2006–2007) …og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring.

Lai, J.S., Hiles, S., Bisquera, A., Hure, A.J., McEvoy, M. og Attia, J. (2014). A systematic review and meta-analysis of dietary patterns and depression in community-dwelling adults. The American Journal of Clinical Nutrition, 99, 1, 181–197.

Layte, R. og Whelan, C.T. (2014). Who feels inferior? A test of the status anxiety hypothesis of social inequalities in health. Eur Sociol Rev 2014; 30: 525–35.

Lov om folkehelsearbeid (Folkehelseloven), 2012.

Mackenbach, J.P., Lingsma, H.F., van Ravesteyn, N.T., og Kamphuis, C.B.M. (2012). The population and high-risk approaches to prevention: quantitative estimates of their contribution to population health in the Netherlands, 1970–2010. The European Journal of Public Health, 23, 909–915.

Maljanen, T., Knekt, P., Lindfors, O., Virtala, E., Tillman, P. og Härkänen, T. (2016).The cost-effectiveness of short-term and long-term psychotherapy in the treatment of depressive and anxiety disorders during a 5-year follow-up. Journal of Affective Disorders, 190, 254–263.

Marks, D.F., Murray, M.P., Evans, B. og Estacio, E.V. (2000). Health Psychology: Theory, Research and Practice. London: Sage.

McDaid, D. Park, A.-L., Knapp, M., Wilson, E., Rosen, B. og Beecham, J. (2017). Commissioning Cost-Effective Services for Promotion of Mental Health and Wellbeing and Prevention of Mental Ill-Health. Public Health England, London, UK.

McLoyd, V. C. (1998). Socioeconomic disadvantage and child development. American Psychologist, 53, 185–204.

McMunn, A., Martin, P., Kelly, Y. og Seeker, A. (2017). Fathers’ Involvement: Correlates and consequences for child socioemotional behavior in the United Kingdom. Journal of Family Issues, 38(8) 1109–1131.

Meld. St 28., 2015-2016. Fag – Fordypning – Forståelse. En fornyelse av Kunnskapsløftet.

Michelson, D., Davenport, C., Dretzke, J. m.fl. (2013). Do Evidence-Based Interventions Work When Tested in the “Real World?” A Systematic Review and Meta-analysis of Parent Management Training for the Treatment of Child Disruptive Behavior. Clin Child Fam Psychol Rev, 16, 1, 18–34.

Mrazek, P.J. og Haggerty, R.J. (red.). (1994). Reducing the Risks for Mental Disorders: Frontiers for Preventive Intervention Research. Washington DC: National Academy Press.

Musinguzi, P. og Ellingsen, I.T. (2017). The Norwegian Ombudsman for Children on child participation: Perceptions, impacts and dilemmas. Journal of Comparative Social Work, 12, No 2. Sidenummer ikke oppgitt.

NICHD Early Child Care Network (2005). Duration and developmental timing of poverty and children’s cognitive and social development from birth through third grade. Child development, 76, 795–810.

Nilsen W, Skipstein A, Gustavson K. Prosjektledere: Major E og Aarø LE. (2012). Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: Konsekvenser for barn og unge, Folkehelseinstituttet. Rapport 2012:2. ISBN: ISBN: 978-82-8082-499-8, ISBN (elektronisk): ISBN: 978-82-8082-500-1, ISSN (elektronisk): ISBN: 978-82-8082-500-1. Tilgjengelig på www.fhi.no

Norges Forskningsråd. (2009). Evaluering av opptrappingsplanen for psykisk helse 2001-2009 – Sluttrapport – syntese og analyse av evalueringens delprosjekter, 2009.

Norström, T. og Skog, O.-J. (2001). Alcohol and mortality: methodological and analytical issues in aggregate analyses. Addiction, 96, 5–17.

NRK TV. (2018). https://tv.nrk.no/serie/norge-naa__TOLK__/ENRK10022818TOLK/28-02-2018.

Ogden, T., Forgatch, M.S., Askeland, E., Patterson, G.R. og Bullock, B.M. (2005). Implementation of Parent Managment Training at the national level: The case of Norway. Journal of Social Work Practice, 19, 3, 317–329.

Patel, V., Minas, H., Cohen, A. og Prince, M.J. (2013). Global Mental Health: Principles and Practice. Oxford University Press.

Piquero, A.R., Jennings, W.G., Diamond, B., Farrington, D.P., Tremblay, R.E., Welsh, B.C. og Gonzalez, J.M.R. (2016). A meta-analysis update on the effects of early family/parent training programs on antisocial behavior and delinquency. J Exp Criminol. DOI 10.1007/s11292-016-9256-0.

Pitman, A., Osborn, D., King, M. og Erlangsen, A. (2014). Effects of suicide bereavement on mental health and suicide risk. Lancet Psychiatry, 1, 1, 86-94.

Pleasence, P., Buck, A., Balmer, N.J. og Williams, K. (2007). A Helping Hand: The Impact of Debt Advice on People’s Lives. (LSRC Research Paper 15 , pp. -29 ). Legal Services Commission: London.

Ramchandani, P., Psychogiou, L. (2009). Paternal psychiatric disorders and children’s psychosocial development. Lancet, 374, 646–53.

Rebar, A.L., Stanton, R., Geard, D., Short, C., Duncan, M.J. og Vandelanotte, C. (2015). A meta-meta-analysis of the effect of physical activity on depression and anxiety in non-clinical adult populations. Health Psychology Review, 9, 3, 366-378.

 

Reetz, C. (2012). Foreldreveiledning fremmer barns og foreldres psykiske helse. Tidskrift for Norsk Psykologforening, tidsskrift for norsk psykologforening, 49, 1174–1179.

 

Rege, M. og Solli, I.F. (2010). The impact of paternity leave on long-term father involvement, CESifo working paper Labour Markets, No. 3130.

 

Reneflot, A., Aarø, L.E., Aase, H., Reichborn-Kjennerud, T., Tambs, K., Øverland, S. (2018). Psykisk helse i Norge, Folkehelseinstituttet. Rapport Januar 2018. ISBN (elektronisk): 978-82-8082-878-1. Tilgjengelig på www.fhi.no

 

Ribeiro, W.S., Bauer, A., Andrade, M.C.R., m.fl.. (2017). Income inequality and mental illness-related morbidity and resilience: a systematic review and meta-analysis. Lancet Psychiatry 2017; published online May 25. http://dx.doi.org/10.1016/S2215-0366(17)30159-1).

 

Riksrevisjonen. Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid. Dokument 3:11. 2014–2015.

Rose, G. (1992). The Strategy of Preventive Medicine. Oxford Medical Publications. Oxford: Oxford University Press.

Rossow, I., Felix, L., Keating, P. og McCambridge, J. (2016). Parental drinking and adverse outcomes in children: A scoping review of cohort studies. Drug Alcohol Rev, 35, 4, 397–405.

Sancassiani, F., Pintus, E., Holte, A., Paulus, P., Moro, M.F., Cossu, G., Angermeyer, M.C., Carta, M.G. og Lindert, J. (2015). Enhancing the Emotional and Social Skills of the Youth to Promote their Wellbeing and Positive Development: A Systematic Review of Universal School-based Randomized Controlled Trials. Clinical Practice and Epidemiology in Mental Health, 11, Suppl 1, M2, 21-40.

Schjølberg, S., Lekhal, R., Wang, M. V., Zambrana, I. M., Mathiesen, K. S., Magnus, P. m.fl. (2008). Forsinket språkutvikling. Rapport 2008:10. Oslo: Folkehelseinstituttet.

Shonkoff, J.P., Garner, A.S., THE COMMITTEE ON PSYCHOSOCIAL ASPECTS OF CHILD AND FAMILY HEALTH, COMMITTEE ON EARLY CHILDHOOD, ADOPTION, AND DEPENDENT CARE, AND SECTION ON DEVELOPMENTAL AND BEHAVIORAL PEDIATRICS, Siegel, B.S., Dobbins, M.I., Earls, M.F., Garner, A.S., McGuinn, L., Pascoe, J. og Wood, D.L. (2012). The Lifelong Effects of Early Childhood Adversity and Toxic Stress. Pediatrics, 129, e232–e246.

Sibley, S., Dearing, E., Toppelberg, C.O., Mykletun, A., Zachrisson, H.D. (2015). Do increased availability and reduced cost of early childhood care and education narrow social inequality gaps in utilization? Evidence from Norway International Journal of Child Care and Education Policy, 9, 1. https://doi.org/10.1007/s40723-014-0004-5

Skog, O.-J. (2006). Alcohol and the so-called prevention paradox: how does it look today? Addiction, 101: 155–158.

Smith, M. og Patel, A. (2009). Money Advice Outreach Evaluation: Cost and Effectiveness of the Outreach Pilots. London: Legal Service Research Centre.

Socialstyrelsen. (2017). Utvecklingen av psykisk ohälsa bland barn og unga vuxna. Til och med 2016. 2017-12-29.

St.meld. 25, 1996-97 – Åpenhet og helhet.

Stortinget. Dokument 8:43 S (2015-2016), Innst. 346 S (2015-2016).

St prp nr 63, 1997-98 – Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999 -2006.

Strohschein, L. (2005). Parental Divorce and Child Mental Health Trajectories. Journal of Marriage and Family, 67, 1286–1300.

Strøm, H.K., Adolfsen, F., Fossum, S., Kaiser, S. og Martinussen, M. (2014). Effectiveness of school-based preventive interventions on adolescent alcohol use: a meta-analysis of randomized controlled trials. Substance Abuse Treatment, Prevention, and Policy, 9:48. https://doi.org/10.1186/1747-597X-9-48.

Lereya, S.T., Copeland, W.E., Costello, E.J. og Wolke, D. (2015). Adult mental health consequences of peer bullying and maltreatment in childhood: two cohorts in two countries. Lancet Psychiatry, 2, 524–31.

Taylor, B. A., Dearing, E. og McCartney, K. (2004). Incomes and outcomes in early childhood. Journal of Human Resources, 39, 980–1007.

Ttofi, M.M. og Farrington, D.P. (2011). Effectiveness of school-based programs to reduce bullying: a systematic and meta-analytic review. J Exp Criminol, 7, 27. https://doi.org/10.1007/s11292-010-9109-1

van Zoonen, K., Buntrock, C., Ebert, D.D., Smit, F., Reynolds, C.F. 3rd, Beekman, A.T. og Cuijpers, P. (2014). Preventing the onset of major depressive disorder: a meta-analytic review of psychological interventions. International Journal of  Epidemiology, 43, 2, 318-29.

Walker, R., Kyomuhendo, G.B., Chase, E., m.fl. Poverty in global perspective: is shame a common denominator? Journal of Social Policy, 42, 215–33.

Weisz J.R., Kuppens, S., Ng, M.Y., Eckshtain, D., Ugueto, A.M., Vaughn-Coaxum, R., Jensen-Doss, A., Hawley, K.M., Krumholz, M.L.S., Chu, B.C., Weersing, V.R. og Fordwood, S.R. (2017). What five decades of research tells us about the effects of youth psychological therapy: a multilevel meta-analysis and implications for science and practice.   American Psychologist, 72, 2, 79–117.

[HTML]Werner-Seidler, A., Perry, Y., Calear, A.L., Newby, J.M. m.fl. (2017). School-based depression and anxiety prevention programs for young people: A systematic review and meta-analysis. Clinical Psychology Review, 51, 30-47.

Wilkinson, R.G., Pickett, K. (2010). The Spirit Level: Why Equality is Better for Everyone. London: Penguin.

WHO. (2007). Monitoring and evaluation of mental health policies and plans. Geneva.

Zachrisson, H.D. & Dearing, E. (2015). Family income dynamics, early childhood education and care, and early child behavior problems in Norway. Child Development, 86, 425–440.

 

Zalsman, G., Hawton, K., Wasserman, D., van Heeringen, K., Arensman, E., Sarchiapone, M., Carli, V., Höschl, C., Barzilay, R., Balazs, J., Purebl, G., Kahn, J.P., Sáiz, P.A., Lipsicas, C.P., Bobes, J., Cozman, D., Hegerl, U. og Zohar, J. (2016). Suicide prevention strategies revisited: 10-year systematic review. Lancet. http://dx.doi.org/10.1016/S2215-0366(16)30030-X