Arne Holte, professor, Psykologisk institutt, UiO, Tidl. ass. dir. i Folkehelseinstituttet Hilde Aarflot, rådgiver, Nordseter skole Nina Grindheim, fagkoordinator, Voksne for Barn Espen Hansen, leder, Skoleprogrammet Veiledning og Informasjon om Psykisk helse i skolen, Anne Torhild Klomsten, førsteamanuensis, Institutt for pedagogikk og livslang læring, NTNU Egil Nygaard, professor, Psykologisk institutt, UiO Veronica Pedersen, prosjektkoordinator, Mental Helse
«Selvfølgelig skal skolen også være et sted der elevene lærer seg å mestre sosiale og følelsesmessige utfordringer i livet». Det er kunnskapsminister Jan Tore Sanners svar (Aftenposten 19.05.19) på vår kronikk i Aftenposten 13.05.19. Sanner vil at debatten skal være opplyst og nyansert. Hans svar bidrar ikke til det.
Kronikkforfatterne, som Sanner feilaktig betegner som «fagpersoner innen psykologifaget», representerer en bredt sammensatt gruppe fra skole, pedagogikk, psykologi, frivillige organisasjoner og helseforetak.
Vi kritiserte ikke de nye læreplanene for å mangle vakre ord om psykisk helse i omtalen av fagene. Det er det mye av. Vår kronikk retter seg mot kompetansemålene fordi, som Sanner sier: «Kompetansemålene beskriver det elevene skal ha lært, og dermed hva de skal kunne vurderes på. Elevene skal ikke vurderes i sin evne til å mestre livet.»
Vi er glade for at skolen skal være et sted for å lære å mestre følelsesmessige utfordringer. Men, hvis elevene «selvfølgelig skal lære om følelser og psykisk helse», kan det være klokt å vurdere kompetansen deres på sentrale tema som utvikling av følelser, tanker og atferd på ulike alderstrinn, hvordan følelser, tanker og atferd påvirker hverandre og hvordan handling styres av sine konsekvenser? Ikke noe av dette finnes i kompetansemålene.
Sanner omtaler ikke bare hva elevene skal kunne, men hva de skal mestre. Hvorfor inneholder planene da ikke noe om trening i å mestre følelser, tanker og handlinger i møte med sosiale og følelsesmessige utfordringer? Kunnskap alene endrer ikke atferd. Vi får ikke bedre helse av å lære om hjerte og lunger. Vi må trimme. Vi blir ikke gode sjåfører av teorikurs. Vi må øve. Vi styrker ikke emosjonell og sosial kompetanse ved å lese om følelser og samhandling. Vi må trene. Slik er det i matte, engelsk og kroppsøving. Slik er det også med psykisk helse, og det må være integrert i flere fag på alle klassetrinn.
Sanner benekter at «kjensler» kun omtales én gang. Det er i kompetansemålene i samfunnsfag. Totalt er følelser nevnt tre ganger i kompetansemålene i de 13 årene man skal gå på skole: samfunnsfag 2. trinn (samtale om kjensler, kropp, kjønn og seksualitet), KRLE 4. trinn (sette seg inn i hva andre tenker og føler) og naturfag 7. trinn (samtale om hvordan puberteten påvirker følelsene). Det er det hele. Med så luftige planer kan det bli krevende for lærere å legge til rette for læring av følelsesmessige utfordringer på skolen.
Det er naturlig at Sanner henter sine to eksempler fra samfunnsfag og KRLE. Det er ikke mye annet å ta av. Det er det vår kronikk viser. Psykisk helse er redusert til identitet og fellesskap og har ikke blitt et tverrfaglig tema. Derfor har løsningen med psykisk helse som tverrfaglig tema spilt fallitt.
Men la oss rose samfunnsfag. Det er det eneste faget som har klart å integrere de tverrfaglige temaene i kompetansemålene, slik alle fag skulle. Samfunnsfaglærerne kommer til å stå ganske alene på lærerværelset når de skal planlegge tverrfaglig undervisning.
Det er ikke for sent å rette opp, men det er kanskje ikke så lett: Departementet har overkjørt og oppløst den tverrfaglige gruppen som i to år har arbeidet med å integrere «folkehelse og livsmestring» i den nye læreplanen. Nå har ingen i Fagfornyelsen spesielt ansvar for de tverrfaglige emnene, herunder psykisk helse. Derfor pågår det nå en underskriftskampanje i fagmiljøene.
(Artikkelen er en utvidet utgave av et Kortinnlegg publisert i Aftenposten 31.05.2019)